Om Hamn i Senja

Hvem er vi?

Hamn i Senja er et ferie, konferanse- og opplevelsesresort som ligger vakkert til på vestkysten av øya Senja i Nord-Norge. Senja er Norges nest største øy, og ligger i et av de rikeste fiskeområdene i verden. Navnet “Hamn” betyr havn, og Hamn har vært en trygg havn for mange fiskere i hundrevis av år. I dag Hamn og de fantastiske omgivelsene både til lands og vanns en av Norges mest attraktive reisedestinasjoner med besøkende fra hele verden.

Senja er også kjent som “et Norge i miniatyr” og kan by på et enestående mangfold av opplevelser i naturen hele året. Alt innen et par timers kjøretur. Hamn er en perfekt base for å nyte noe av det vakreste Norges natur kan vise frem.

Her på 69,4 ° nord, som også er nord for polarsirkelen, kan våre besøkende se nordlyset om vinteren og midnattssola om sommeren, Senja bugner av topptur-fjell, vandre- og turterreng av alle vanskelighetsgrader, samt artige og spennende opplevelser på havet.

Lonely Planet valgt i oktober 2014 Nord-Norge som en av 5 beste områder å besøke i hele verden – så det er bare å komme, du vil ikke angre – med mindre du kun bestiller en natt! Senja er vel verdt et besøk, og januar og sommermånedene juni og juli er det godt besøkt, og det lønnner seg å være tidlig ute.

Vi tilbyr bl.a:

  • Overnatting (65 rom / opptil ca 130 personer)
  • Restaurant (opptil ca 115 plasser)
  • Konferanse, selskaps- og møtefasiliteter for grupper opptil ca 130 personer
  • Aktiviteter hele året.: Sightseeing, kajakk, sykler, båter, arrangement, guidede fotturer/trugeturer, midnattssol- og nordlysopplevelser, hvalsafari (desember/januar) og mer.
  • Vi er behjelpelig med å ordne transport med bil/buss og båt.

Hamn er et slik sted du må oppleve. Hamn i Senja er et sted med sjel, og et sted du vil lengte tilbake til. Velkommen til et godt, aktivt og stressfritt drømmested!

Historien om Hamn i Senja

Klikk her

Handelssted og fiskevær fra 1881

 

Hamn-navnet er kjent tilbake til begynnelsen av 1600-tallet. Men det var først i 1881 at det ble et handelssted og fiskevær da handelsmannen Adolf Lund først leide og siden kjøpte stedet i 1896. Han var mannen som førte opp alle de hus som hørte til et velbygd handelssted; fiskebrygge med dampskipskai, butikk med pakkhus, bakeri, trandamperi, graksekokeri (rester av lever, hvalspekk/kjøtt og bein som ble foredlet ved gjæring og pressing til levermel), ishus, rorbuer, fjøs og tinghus med gjesterom. Hamn hadde allerede fra 1874 poståpneri. Rikstelefonen kom i 1896, da også Telegrafhuset ble bygd. Hamn var da det tredje stedet på Senja som fikk telefonstasjon.

Bergsfjorden blomstret og var et spesielt godt sted for sommerfiske etter sei fra 1850-1890. Fiskerne kom fra alle steder og bodde i «sei-gammer». Gammer med båter brukt til tak.  Det kunne være opp imot 30 seinot-lag i fjorden – det betydde 120 båter. Hvert lag hadde 4 båter. Det var også juksabåter. Fiskerne måtte ha en sjødram når de kom i land, og det fikk de på krambua ute på Kjøpmannsøya. Her var det fiskemottak, krambu, skomaker og brennevinshandel. Russehandel i fra 1839.

Senjens Nikkelverk 1872-1886

Sommeren 1869 fant Eilert Brox nikkelmalm på gården sin i Hamn. Han tok sjølv ut skjerp og solgte samme året rettighetene til bergsmester Ellefsen for 4500 spesidaler. Ellefsen overdrog så skjerpet til bergsmester Tellef Dahl som satte i gang prøvedrift der. I 1872 solgte Dahl bruksretten til gruva til Waliseren Henry Hussey Vivian på det vilkår at Dahl skulle ha en viss avgift av hvert pund nikkel som blei ført ut av gruva.

Det engelske selskapet gikk i gang med full drift, og holdt drifta i gang fra 1872 til 1886 da verket ble nedlagt. I de 14 åra verket var i drift ble det i alt ført ut over 100.000 tonn nikkelmalm til en førstehåndsverdi på ca 3,7 mill. kr.

Etter folketellinga i 1875 bodde det den gang 558 mennesker på nikkelverket, 345 menn og 213 kvinner. Året etter hadde arbeidsstyrken på verket økt til 430 mann, og totalt ca 650 mennesker. Bergverket ble da regnet som et av de største og mest moderne i landet. I 1877 bygde verket en kirke med hele 410 sitteplasser. Sognepresten måtte ha minst 15 gudstjenester i året her. Denne ble etter verkets nedleggelse flyttet til Helgøy i Nord-Troms. Verket hadde i tillegg til egen kirke eget fattigstell, skole og lege som krevde en viss godtgjøring av hver arbeider. Arbeiderne betalte 1,4 kr i mnd som bidrag til legelønnen

Hus:
Verket førte opp ca 50 bygninger. Her var 3 hovedhus: Hovedbygning med skole, laboratorium, kontor og hus for direktøren. 1 hus til ingeniør og daglig leder, 1 til stiger og overstiger. 26 arbeidsbrakker. 3 stabbur, 2 fjøs, krambu, bakeri, røstehus, skeidehus, smeltehytte, arresthus med 4 celler, badehus, pakkhus. Lengste brakka var Langtarmen på 25 meter. Det var godt med husdyr og bla over 100 geiter på bruket. 4 direktører driftet verket: Borcgrevink, O.A. Corneliussen, FR. Muller og Gulbrand Henriksen. Lege Dr. Hirsch.

Gruva:

2 stoller hvor av en av dem er 37 meter under havet. 90 jobbet i gruven, 80 i skeidehus (for grovsortering) og smeltehytten, og resten med transport og skipning. 2 dampmaskiner var det på verket, hvorav den ene holdt gruva tørr og løftet malmkibbene opp av gruva.

Malmen hadde et nikkelinnhold på 0,75 %. Etter ymse prosesser gjennom skeiding, røsting og ved melting fikk man til slutt en nikkelinnhold på ca 25-30%. Alt ble eksportert til utlandet med 2 dampskip som verket eide.

Lostjeneste for dampskipa

En viktig jobb ved verket var lostjenesten. Farvannet utenfor Senja er svært ureint, og de to dampskipa som gikk i malmtrafikk måtte ha los både ut og inn. Eilert Brox på Bøneset hadde kongelig løyve som los i dette farvannet, men hadde en lei konkurrent i Trane Kristiansen i Ballesvika som hadde bedre oversikt over båtenes ankomst. Han hadde hytte ute i Sandsvika og ventet der. Brox stevnet han for tinget flere ganger fordi Kristiansen ikke hadde løyve for å være los. Kristiansen måtte etter hvert gi seg. Brox eide også en dampbåt som het Hvitfisken, og som verket brukte for å hente varer i Tromsø og rundt omkring. Den ble også brukt til å frakte bryllupsgjester til verket.

 

Verdens første elverk basert på vannkraft i 1882

I 1882 ble det bygd et lite elektrisitetsverk som skulle skaffe lys til drifta på verket, noe som var lenge før folk ellers visste hva elektrisitet var. Faktisk var Nikkelverket det første sted i verden der et vannkraftverk produserte strøm. Anlegget produserte 6,5 KW og ga lys kun i smeltehytta, skeidehus, røstehus og på kaien.

Alkoholavgift til fattigkassa

Det går frem av beretninger at folket på verket var kommet fra mange kanter av landet. Mange var kvener – finlendere. Kvenene var dyktige gruvefolk, men snare til å ta til kniven når de blei sinna eller drakk seg fulle. Verksarbeiderne betalte ikke skatt til kommunen, og derfor ble den eneste inntekta som kommunen hadde fra nikkelverket brennevinsavgifta, og den gikk til fattigkassa. Verksarbeiderne drakk mye, og det var derfor stor velstand i Bergs fattigkasse i disse årene. Veldig få av den lokale befolkning arbeidet på verket, men en del tjente likevel penger på å levere varer til verket, så som ved, sand og leire til smelteovnene og husflidsting som er dagligdagse i dag. For smør og melk betalte man hele 1,5-2 kr for et kilo smør, og 33 øre for to liter melk. Lokalbefolkninga gikk fra naturalhusholdning til å tjene gode penger på å selge varer til verket.

Dansesalen ”Storhelvete”

Den moralske tilstanden ved verket var ikke alltid så bra. Det var mye drikking – også i arbeidstida. Det gjorde en farlig jobb enda farligere, og mange skadet seg eller omkom i gruva. Verst var det likevel om lørdags- og søndagskveldene. Dansesalen til verket ble kalt ”Storhelvete” – og der fløyt ofte blod, er det blitt sagt.

Fiskemottak helt frem til 1990

Fiske på Svennsgrunn tok seg kraftig opp i slutten av 1890-åra, og Hamn ble en viktig stasjon for dette fisket. Pga en litt utrygg havn i vestavær, ble det i 1905-06 bygd en 63 meter lang molo over sundet til Mellomholmen til kr 28.000. Adolf Lund drev handel og fiskeforretning frem til 1913. Han hadde i sin tid 2 tamme ørner som datidens husdyr. I 1913 overtok Albert Mohn Hamn for kr 30.000, og drev frem til 1918 da Jørgen Pedersen overtok handelen og deretter kjøpte stedet i 1928. Hamn ble et av Norges største fiskemottak i 1920-åra, og har vært drevet som et fiskemottak helt frem til 1990 da råstoffgrunnlaget ble for lite, og en større omstrukturering i fiskeribransjen endret betingelser for drifta.

Hamn i Senja som reiselivsanlegg

Da Hamn i Senja opphørte som aktivt fiskevær, ble det kjøpt opp og har siden 1994 vært et spennende ferie og konferanse-vær, eid og drevet av familien Fredriksen. Allerede i 1995 ble Hamn kåret til årets reiselivsprodukt i Norge. I 2011 ble Hamn utvalgt som et av Norges 25 mest attraktive reisemål av Visit Norway, beskrevet som en av Norges 10 beste båthavner av VG i 2012. Flere utmerkelser er mottatt fra TripAdvisor de siste år for hyggelig gjestebehandling, gode fasiliteter og ikke minst den fantastiske naturen som vi er så heldige å ha rundt oss.

 

Looking forward to seeing you in Hamn!